Franske innvoller og uanstendige forslag!

Fra Korfu gikk veien over det Joniske hav og til Italia. Nå hadde vi blitt kjent, og slått følge med to andre. Det var  Frode fra Oslo og Joiko fra Stockholm, men med finske foreldre. Begge var interrailere som oss. Joiko skulle egentlig til den franske Rivieraen sammen med en  arbeidskamerat han i utgangspunktet ikke kjente så godt. Ingen av dem var helt stødig i staving, og  vennen hans viste seg å være svært så plagsomt et følge. Han  var full hele tiden og la seg ut med alt og alle!  De to karene gikk ombord på toget til Nice, eller det var i det minste det de trodde.

Med unntak av to bokstaver, de dro til Nis, og den byen ligger jo som kjent i det gamle Jugoslavia.  Utmattet sovna de fort, og vakna etter noen timer. Det var først da de annonserte neste stasjon Ljubljana at Joiko skjønte at de bokstavelig talt var på feil spor. Han reiste seg og gikk på toalettet, og da han kom ut igjen, så han ryggen til vennen sin i fullt trav bortetter  perrongen. Han var så omtåka at han trodde de var framme. Joiko trakk et lettelsens sukk og seig ned i stolen mens toget tøffa ut av stasjonen.  Han kunne endelig bli kvitt det plagsomme følget.

Og så dro han til Hellas og traff oss.

Frode var en enkeltreisende interrailer, lettstelt og lett å komm i kontakt med!

Nå var vi fem som dro sammen, og i Roma skaffa vi oss et billig hotellrom.

Hotellet var billig og enkelt, men for en luksus! Do på rommet! Ved siden av vasken var det en do, riktignok inne på rommet, men likevel! For oss som hadde campert i telt og på ungdomsherberge, var dette virkelig luksus!

Det var første gangen jeg så en bidét, på godt norsk kalt rompevasker. Doen var to etasjer ned.

Roma, den evige stad, på latin kalt Urbs Aeterna. Det hadde vi lært av fru Grande i femte klasse, og hun sa også samme gangen at;

–Før eller seinere kommer dere alle til å reise til utlandet og sikkert til Roma.

Ingen trodde på henne da, men nå, nå var vi her!

Et minne fra Petersplassen er står enda levende for meg! Vi kom dragandes på en diger vindunk til fleire tusen lire mellom oss! Og det var da det skjedde, det som var et av mine rareste øyeblikk.

Midt imot oss kom Jesus! Like pen  som på alle bildene i Bibelsoga fra barneskolen.  Spennende og litt hippiaktig var han, den unge mannen som kom imot meg. Det var da jeg så det, han var prest med krage og svarte klær og det hele. En hellig mann var det, helt til vi kom på en meters avstand. Hele ansiktet forandra seg, og så satte han øynene sine rett i mine, og så blunka han til meg på en måte som jeg med min beste vilje ikke kan beskrive som noe annet enn vellystig! Jeg skvatt så dunken gikk rett ned i Petersplassen og i tusen knas, men presten gikk videre som om ingen ting var skjedd! Og jeg sto igjen í min blomstra sommerkjole og rødinsskvetter opp til knes!

Venezia var neste mål! Litt reduserte var vi, av ulike grunner. Dette var før solfaktorens tid, og for oss rødrever var sola en fiende mer enn venn. Illrøde og opphovna i kinna, gikk vi i land i Bari i Italia, og ligna mest på italienske rennesanse-kjeruber med rosenkinn og trillrunde fjes.

Jeg greide å sparke av meg lilletåneglen i ei trapp på båten. Den var sår og vondt og aldri så lite betent.

Frode og Joiko sleit med magen, den ene med diare og den andre med total forstoppelse.  Joiko var i tillegg plaga med noe han kalte nervøs hoste, så den holdt oss igrunnen våkne der vi prøvde å få oss en blund på toget!

Alle skifta vi ham, ingen av oss hadde spesielt sterk hud. Redninga ble en palestinsk medisinstudent vi møtte på togen. Han foreskrev medisiner og salver for både det ene og andre, men ulykkeligvis ble magemedisinene bytta om!  Til stor pine for de to herrene!

Vi dro til Venezia og spiste russisk salat.  Og det smakte akkurat som italiensk salat, med unntak av at det var erter i den. Og ingen i Italia hadde hørt om italiensk salat! Verden var ikke helt som vi trodde.

Vi sa farvel til Marit og Frode, som hadde kortere ferie enn oss, og Joiko og Torunn og jeg dro til Nice! Joiko gledet seg til å se sitt opprinnelige reisemål!

Vel framme gikk vi på resturant. Reisekassa var heller slunken, og vi måtte velge oss ut det billigste. Jeg var den eneste med et minimum av kunnskaper i fransk, og da kelneren pekte på et sted rundt magen sin for å illustrere hvor kjøttet satt på oksen, var jeg sikker:

–Biff!

Da retten kom på bordet, lignet den ikke på noe annet vi hadde sett. Og det luktet forferdelig!

— Efter 15 pils og med mörka glasögon kunne jag tenkast eta dette, sa Joiko.

Det avgjorde saken. Vi gikk fra restauranten like sultne, men med et krympa budsjett!

Det var første gangen jeg så tripes, og det er kokte kutarmer og magesekk!

Vi delte  to rundstykker med sesamfrø men uten pålegg og fikk hikste alle tre!

Om dette besøket ga oss null og niks, skjedde det samme på neste restaurant, eller det var vel egentlig en bar. Det var en stappfull bar, og vi skulle styrke oss på en drink etter den grusomme matopplevelsen.

Joiko hadde smakt en drink på Finlandsbåten som hette «kill me quick».

Jeg oversatte etter beste evne med min skrale skolefransk, og skrev ned setningen på en papirlapp. Den gikk jeg i baren med, og leverte til kelneren, en stor brande med buskbryn og ei voldsom stemme!

Så pekte jeg på Joiko og sa at han ønsket en slik en.

Ikke vet jeg hva som skjedde, og hva han bak disken trodde, men han ropte ut noe uforståelig og slo i disken så glassa datt over ende.

Det ble helt stille i hele baren, og folka der, for det meste menn, reiste seg opp og kom mot oss. De hadde ikke noe godt i sinne, det  var helt tydelig!

Jeg har aldri sprunget så fort i hele mitt liv, og det hadde ikke de to andre heller.  Det føltes som om vi virkelig sprang for livet. Vi hadde heldigvis unge bein, og hadde enda ikke fått noe alkohol i hodet i motsetning til gjengen bak oss, så vi slapp fra det med både helse og ære!

For det var definitivt ikke en drink fra Finlandsbåten jeg hadde spurt etter, men et uanstendig forslag på vegne av min svensk-finske venn. Stakkar, han hostet uavbrutt i to dager etterpå, og det tok litt tid for oss også å komme oss.

Men vi kom oss både bort og hjem, sjøl om jeg ble frastjålet billetten min på grensa til Danmark, og ble smuglet inn i Sverige i ei lastevogn mellom sykler, hundebur  og likkister av en snill konduktør! Men det er ei anna historie!

God helg til alle!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s