Togluffere og fadermordere!

Vi skulle nok en gang ut i den store verden, og før vi dro, fortalte far min om hvordan verden hadde blitt så mye større siden han var liten. Historien hadde vi hørt mange ganger før, men vi undret oss alle like mye over den.

–Tenk, sa far min, da e´ va´ liten, va´ dæ ei kjerring som hadde vorre ein tur åt Vågå, og enda litte lenger´. Han tok alltid ei kunstpause her:

–Da ho kom heim att sa ho;  jammen æ´ væle´ vid, e´ kom åt Svee og enda såg e´ at det kom røyk lenger burtafrå!

Dette var ein avstand på noenogtretti kilometer fra Lom. Men vi skulle ikke til Vågå, vi skulle krysse landegrenser over heile Europa, vi skulle dra  opp og ned og att og fram, -på en måned.  Det ble mye tog, dette var nemlig tida da alle reiste på interrail.

Billetten hadde du rundt halsen i ei snor og den ga deg ubegrensa tilgang til nesten alle tog i heile Europa, inkludert Nord-Afrika. Vi kom nå aldri dit, men vi fikk mange mil ut av prisen på billetten. Det var vår andre utenlandstur. Den første var med Kielferja og buss ned til Bregenz på språkkurs. Så jeg kan stolt fortelle unga mine at jeg hadde vært i 10 land før jeg reiste med fly for første gang!

Vi tok morgentoget til København. Klokka åtte møtte vi opp på gamle Østbanen. Kornsjø,   på grensa mellom Sverige og Norge, vart passert, vi var i utlandet og vinka ut gjennom vinduet.  Vi eide hele verden. Den bare venta på oss!

Det var Torunn, tvillingen min, og Marit, bestevenninne og tvilling som hadde tvillingen sin igjen hjemme.  Vi hadde telt og soveposer i ryggsekken, reisesjekker og interrailbilletten  i posen rundt halsen, dårlig råd og ei ufattelig glede og forventning over det som skulle komme. Marit hadde i tillegg med seg ei spekepølse fra Bestemor Sveinhaug, og et par leiver flatbrød fra mor si.

Første stopp var Bregenz. Her var vi kjent fra språkurset 3 år tidligere! Gjensynet med familien vi bodde hos den sommeren, sto på programmet.

Dr Arbeiter var musikkprofessor med sommerferieog lange dager hjemme og underlig nok en mann som var spesielt vâr for lyder! En riktig gammeldags Pater Familias med et enormt søvnbehov. Når han sov, måtte alle liste seg rundt i huset. Mor i huset var lita dame som aldri heva stemma. Barna var seks i tallet, og de mer fryktet enn elsket faren sin. Det er iallefall slik jeg ser det i ettertid med erfaringens briller og endel år bak meg!

Ved middagsbordet satt han ved enden, eller i høgsetet som far min alltid sa. Han fikk maten først, og det på sin egne rosemalte tallerken. Og  alle rundt bordet satt som tente lys. Så kom stunda barna venta på!

Det gjentok seg hver dag.

Det var tid for bønn. Alle korsa seg, og så lukka faderen øya. Det var tegnet til at mor forsvant ut på kjøkkenet og snudde ryggen til.

–In Name des Vater, begynte han. Bordverset var det samme hver dag. Og barna fikk sin søte hevn.  Faderen ba til sin Gud, med gjenlukte øyne mens  tankene for til himmels. Og fra det samme sekund lot barna som om de skjøt han. Han satt der ved bordenden og messa fram den lange bønna mens barna lydløst og med stor glede drepte ham gang på gang!

Når det var tid for det siste korsets tegn og han løfta opp høyrehånda,   rykka alle tilbake til start! Far sto, uten selv å vite det, opp fra de døde, mor kom ut fra kjøkkenet.

Måltidet kunne begynne.

Natta i Bregenz ble søvnløs, vi hadde slått opp teltet midt i en Rom-leir, og det var et svare leven og huskestue.

Vi sov ut på toget til Athen. Her var det en grusom varme, den ligna ikke noe vi hadde kjent før. Varmerekord var det, 44 grader!  Og så gikk vi oss bort, Torunn og jeg.  Marit tåla varmen dårligere, og lå igjen på ungdomsherberget. Vi dro ut i byen, og det gikk ikke lenge før vi ikke visste hvor vi var. Men vi var trygge, taxier var billige, og ungdomsherberget lå i noe som hette noe så ugresk som Hamilton street! Det var bare det at da vi skulle hjem, visste ingen hvor det var. Ingen taxisjåfører hadde hørt om gata vår, og vi spurte mange!

Langt om lenge, slik føltes det iallefall, kom vi til et  hotell som sjøl vi kunne se var for de rikeste av de rike! Og utenfor hotellet sto det mengder av politifolk! Jeg greip Torunn i arma; vi var redda! De måtte kunne hjelpe oss! Men de var så mange, og vi var bare to, så da jeg fikk øye på en som sto aleine, løp vi bort til han!

–Please help us to find street Hamilton, peip vi i kor, uttørka, slitne og ganske engstelige.

Og vifta med kartet med for oss uleselig greske bokstaver! Den kjekke unge politimannen prøvde å vifte oss bort, men jeg ga meg ikke. Da kom det plutselig seilende tre-fire svarte flotte biler med flagg på panseret, og den stakkars mannen fikk ropt til kompisene sine som kom og tok tak i oss og geleida oss bort.

Det var et viktig ministermøte vi hadde blanda oss inn i. Den tyske, franske og engelske utenriksministeren var det som kom, og vi ødela nesten entreen for alle. Men vi kom på TV!  Det var først da vi ble var alle kameraene på andre siden av gata!

Det var plutselig ikke vanskelig å få skyss til hotellet, politiet kjørte oss gratis, glad for å være kvitt oss!

Men ei natt på taket av ungdomsherberget var nok. Vi måtte ut av varmen, og tok sikte på sjøen for å svale oss.  Vi havna på Korfu, ei nydelig øy i det Joniske hav. Her var det levelige temperaturer, og slo opp teltet under skyggefulle trær.

Så skulle vi kose oss med flatbrød og spekepølse! Flatbrødleiven bar preg av at han hadde reist fra nord til sør i Europa, leiven var blitt til smuler! Men det fikk så være. Smaken var den samme.

Men hvor var pølsa?  I eine øyblikket var den rett ved siden av oss, og så var den borte! Marit så den først. Ei mager lausbikkje flaug forbi, vill i blikket og med ei noe vi trodde var ei lang stang i munnen! Det tok et lite sekund før vi gjenkjente spekepølsa! Så grisen fra Lia i Lom enda i magen på ei gresk lausbikkje, sikkert den første i sitt slag!

Og prat om spekepølser og mat; maten vi spiste var også uvant for oss. Jeg glemmer aldri min første oliven. Jeg beit til og knuste nesten ei tann! Ingen hadde forberedt meg på at det var ein stor stein inne i det jeg trodde var ei gresk drue! Og sjokket av smaken sitter i minnet enda! Nå er jeg glad i oliven!

Men vi kom oss nå både bort og fram, og da barn mine var små, måtte jeg sette olivenglasset så høyt at de ikke nådde det, ellers gikk det fort tomt, for oliven var det beste de visste!

Så jeg sier nok en gang som jeg har sagt før:

Alt til sin tid, -og godt er det!

God helg!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

2 svar til Togluffere og fadermordere!

  1. Anders Larsen sier:

    Så utrolig morsomt å lese bloggen din Anne! Hilsen Anders

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s