Bønder i byen

Vi skulle på språkkurs til Østerrike, nærmere bestemt Bregenz ved Bodensjøen.  Det var vår første tur utenfor Norden, og jeg kan enda kjenne følelsen jeg fikk da jeg satte foten ned på kaia i Kiel, for første gang på fremmed jord!  Intetanede om hva som skulle komme, møtte vi resten av deltagerne på Kiel-ferga. De var uten unntak av et par-tre stykker, fra Bærum og Oslo vest. Og det var langt fra deres første reise, de hadde stort sett vært overalt,  flere av dem tilogmed i Amerika! Og de strødde om seg med engleske ord som family og beach-party, de hadde reist på språkkurs før og kjente uttrykkene! Det gjorde ikke vi!

Men før dette, på turen inn til byen, var vi innom Erling Volds konfeksjon på Lillehammer. Der kjøpte vi oss helt like kåper.

Vi gikk i alle feller som tenkes kunne.

Vi hadde sydd buksene våre selv. De var grønne og kåpa var blå! Uhørt å sette slike farger sammen. – For ikke å nevne snittet eller fasongen eller noe som helst, i deres øyne var vi ”far out”. Så hadde vi lært det uttrykket!

Uheldigvis,  etternavn vårt var også som vanlig det første i alfabetet, og vi var starta presenteringa for resten av gjengen. Vårt svar på spørsmål om hvor vi kom fra;

–Oss æ’ frå Lom, utløste en formidabel  reaksjon.

”Hvem er det som passer kuene mens dere er borte”, skrek en skipsredersønn med adresse Ullern fra de bakre rekker. Det ble trampeklapp og hylskratt og et lurveleven uten like.

Heldigvis var det da noen andre som også  falt utenfor i forsamlingen, så vi fikk en riktig hyggelig sommer. Dessuten fungerte skipsredersønnen som tolk for de andre når det ble sto på som verst.  Familien hans hadde nemlig en hushjelp fra Lesja, (han visste ikke engang hvordan Lesja skulle uttales, han la trykket på sj og ikke på e som det egentlig heter) så han var riktig språkkyndig!

Vi lærte også at det fantes dynejakker som hadde navn og var veldig dyre.

-Og vi som bare hadde hørt om levvis, andre merker fantes ikke. Men jeg greide sjølsagt å høne ut av meg om noen hadde sett en butikk med levvis-bukser! Da lo de, i byen uttalte de det selvsagt slik som det skulle sies; liivais på den engelske måten!

Men på todagers-turen til Venezia fikk vi oppreisning. Jeg var nemlig, i motsetning til læreren på kurset, utstyrt med en god orienteringssans, og ble den som fant tilbake til hotellet etter at vi hadde vært på en rundtur i byen og sto helt fast og ingen kjente seg igjen!

Og når det gjaldt mat, hadde vi fulgt med i klassen. Der var vi minst like kyndige som de med adresse Oslo 3. Vi kunne også tilføre ny kunnskap. Vi kunne bake flatbrød og lefse på takke, og vi hadde lært å  hermetisere kjøttkaker. Og vi kunne kunsten å lage maltøl, noe de aldri hadde hørt om, langt mindre erfart. Ei heller bakrusen som slik ei drikke ga!

Vi kjente navnet på det meste av julekakene da det ble emne for en samtale, og vi kunne kunsten å bake dem! De fleste julekakene som de hadde smakt, kom fra baker Samson.

Dessuten kunne vi spille gitar og synge tostemt.  Så vi skapte fin stemning på beach-partyet under den østerriske fullmånen mens bølgene fra Bodensjøen skvulpet rundt beina våre og vi foredrog Simon and Garfunkel med dyp innlevelse og økende sjøltillit!

Og vi kunne finne veien hjem!

God helg!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s