Motens makt

Far min var liten av vekst og  nummer tre i flokken av i alt sju søsken. Han måtte derfor utsette konfirmasjonen i to år.   Han måtte bli lang nok til å passe inn i sin storebrors konfirmasjonsdress.

Ved denne anledninga var det forresten en annen kar som skulle opp til konfirmasjon for andre gang etter at han strauk på overhøringa året før. Presten, som var en barmhjertig mann, stilte det samme spørsmålet som gutten hadde bomma på sist, trygg på at dette måtte gå bra.  Svaret skulle være: O du Guds lam.

–O du Guds sau, sa konfirmanten.

Presten vart først fortvila, men gutten visste råd; –Dæ` va` lam i fjor og da æ` dæ` sau i år!

Far vart nå konfirmert i storebrors dress, og den delte de i flere år etterpå. Og jeg tror at kameraten også sto til overhøringa, sau eller ikke sau!

Hjemme fant jeg et brev til far min fra tanta mi. Det hadde hun sendt til han da han gikk på Eidsvoll Landsgymnas like etter krigen. «Vonar du har det bra», sto det. Og så; «Når du får dette brevet, så send svartdressen din heim til Lom. Bror din Sylfest skal i begravelse».

Ingen av foreldra våre var særlig opptatt av klær og mote. Jeg og søskena mine er de eneste jeg veit om som har får bruke mor si sin brudekjole til å gå julebukk i! Og når klærne var blitt for små, og vår uheldige lillesøster vår hadde arva to sett med klær etter sine to storesøstre og slitt dem ut, tok mormor vår over.  Hun dro heim til Trøndelag med svære sekker med klær, som kom tilbake i form av filleryer! Du kunne lese historien din i mattene, og mor vår sparte ikke engang på de fineste kjolene. Den gule stripa som var etter solsikkekjolen min som jeg var så glad i, var for min del til konstant forargelse. Jeg trakka ekstra hardt på den solgule stripa midt i den lange matta som strakte seg fra spisebordet til sofaen i stua vår.

Så det var nok et sjokk for foreldrene våre da vi vokste til og ble så interessert i klær og mote. Jeg ble av og til kalt for «Hippi-Anne», et navn jeg bar med stolthet og glede! Så ikke for foreldra mine!

Mor mi har forresten pr dags dato en kjole som nå er på god  vei til å bli moderne for fjerde gang, så hun er på ingen måte opptatt av å være tidsriktig, ei heller si av å være riktig kledd! I Mor og Mormors språk, i likhet med mange andre voksne, var ordet moderne et fy-ord, med trykk på første stavelse; –Det er vel modderne, kunne de si, og det var ikke ment som et kompliment!

Og dette var  akkurat i de årene som miniskjørtet kom!  Det var en evig kamp. Jeg la opp skjørtene mine, og mor la dem ned mens jeg sov. Da var nok sjømannsslengen og gylf på jentebukser noe bedre, det fikk gå, om enn ikke helt upåaktet, hen.

Og Beatles kom med langt hår og piggtrådmusikk! Det var det de voksne kalte det, så rart det enn høres ut idag. Og vi hadde privatfester og dansa shake etter ei gul EP-plate med Help av Beatles på.  Far min kalla det lausdans. Tenk å danse fra hverandre når en kunne svinge dama si i en mazurka eller langflat tango! Han sukka tungt over slik uvett!

I denne tida der alt ble nytt bare på noen år, det kjentes iallefall slik ut, var det mye som forandret seg. Det var ikke bare klær og musikk, men maten også.

–Er det någgå anna enn salt og peppar her da?

Far min var skeptisk etter et besøk der  han uforvarende hadde spist et stort stykke pizza med oregano på og blitt sjuk etterpå. –Gras på maten, sa far min.  Urter var ukjent. For ikke å snakke om en slektning som i en bursdag hadde forsynt seg med en av de nymotens ostene, en slik trekantost av merket chateau bleu, i den tro at det var mandelkjernepudding. Han tok hele stykket på tallerkenen og slo godt over med rød saus. Når dette var gjort, kunne han nå godt ikke gjøre annet enn gode miner til slett spill, og åt like godt opp alt sammen.  Sjøl om sveitten dreiv, og blikket var stivt! Denne mannen var en fast gjest i avisspaltene,  og neste dag kom det en lenger harang av et leserinnlegg om fråtsing av mat i bursdagskalas!

Det er rart å tenke på i dag at den gangen var pizza og spagetti nymotens mat og eksotisk.  For noen år siden kjørte jeg over en fjellovergang, og forbi en kafeteria der det sto oppe på den værslitte veggen; Hjemmelaga norsk mat med store bokstaver, og under; RØMMEGRAUT VAFLER OG PIZZA! Så derfor legger jeg ut oppskrifter på dette i dag.  Vaflene er ikke hvilke som helst men min onkel Øyvind sine. Det er de beste rømmevaflene hele verden! Og musikken er selvsagt Beatles!

Og så sliter jeg fremdeles med å legge ut bilder, så de får komme i ettertid når jeg får mer sving på sakene! God helg til alle sammen! Og neste fredag skal det handle om jul!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

4 svar til Motens makt

  1. Kjersti sier:

    Å Anne vi har det så morsomt når vi har høytlesning fra bloggen din!Takk skal du ha!!

  2. anneaukrust sier:

    Jeg blir alltid så glad for slike kommentarer, det er så trivelig at noen koser seg med det jeg skriver!

  3. Eldbjørg Johansen sier:

    Takk for hyggelig lesing. Lo så tårene trilla, om han som spiste ost m/raud saus:)))

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s