Den glemte pasienten

høst5   høst

Jeg ble som niåring bortglemt på en pleieheim på Lillehammer i to lange høstuker.

Jeg var bare ni år, og skulle svi vekk ei betennelse ved øret. En liten filleting var det, men det behøvdes en øre- nese- og halsspesialiet, så da barst det til Lillehammer.

Spesialisten var godt tilårskommen. Han hadde lange hår som stakk ut av nesen, og skarret. Den svarte dressjakka, (han hadde dress og tversoversløyfe, ingen hvit frakk her), var full av flass. I munnen hadde han en svær sigar som han slokka da vi kom inn. Jeg husker at far min betrakta hendene hans, og på vei ut hviska han til mor mi:

–Va`n ikkje vel skjølvhendt?

Da var vi på tur opp til Røde kors-hjemmet. Den gode doktor mente at inngrepet krevde innleggelse, og barneavdelingen på fylkessjukehuset var full denne uka.

Det viste seg fort at jeg var den yngste pasienten. Nestmann var vel omlag en seksti-sytti år eldre enn meg.

Om ettermiddagen kom doktoren for å se til meg.  Han bøyde seg fram og så på øret mitt, og sa hmm hmm mange ganger før han gikk. Det var alt. Siden skulle det gå to uker til neste gang jeg så han.

Etterpå, uvisst av hvilken grunn, bandt en av sykepleierne ei svær bandasje rundt hodet mitt, og avlutta med ei diger sløyfe midt oppe på toppen. Jeg gikk rundt som en vandrende kanin!

Foreldrene og søstrene mine overnatta hos kjenninger de to første nettene, men da de den tredje dagen framdeles ikke fikk svar på når doktoren skulle komme, måtte de vende nesen heimover igjen. Skole og arbeid krevde sitt.

Dette var lenge før noen hadde hørt om pasientrettigheter, og doktoren var nærmest Gud og uangripelig.

Men jeg hadde det som plommen i egget. Vaktmesteren var fra Lom, og var ein trivelig kar. Dette var om høsten, og vi plukka epler hver eneste dag.

Jeg fikk være med på å dele ut mat til de gamle og sjuke. En gang fikk jeg en porsjon kokt torsk i ryggen da jeg snudde meg etter å ha avlevert mat til ei som ikke var enten helt fornøyd, eller kanskje ikke helt med?

Maten kom i store bokser På en boks, sto det Skånekost. Der var det som regel fiskeboller i hvit saus, eller graut. Det var hvit og fargeløs, kokt mat. Aldri steikt, og en fryktelig kjedelig kost. Jeg trodde i flere år at dette  var mat for folk fra Skåne. Jeg må få si at det prega synet mitt på svensker, og da særlig fra Skåne, i flere år. Fullstendig urettferdeig var det!

Dagene kom og gikk. Det var bare meg og de gamle. Jeg ble overfora på knott og kamferdrops, og av og til ei mandelstang.

Far min ringte hver dag, men fikk aldri ordentlig svar på når doktoren skulle komme.

En dag kom det en gutt fra Otta på min alder. Han fjerna mandlene, og ble liggende i to dager. Han hadde en annen doktor enn meg. Så fôr han heim, og akkurat denne dagen kjentes det ut som om jeg skulle bli boendes på Røde kors-hjemmet for alltid.

Hjemlengselen kom, og med den forsvant også lysten på godteri.

Så kom det ei stor bunke med brev fra klassa mi.  Alle starta med at det var så trist at stolen min sto tom.

Da kjente jeg meg nesten litt død. Men om starten var lik på alle brev, så var ikke fortsettelsen det. Ei jente hadde sett en rev. Han var liten. Ei anna jente brukte anledningen til å baktale en annen elev, og en av guttene ramsa opp hele ukas middag i mangel av noe annet å skrive. Nesten alle navnga de tre guttene som akkurat da satt på lærerrommet og fikk spesialundervsining. Og alle gleda seg til jeg skulle komme heim att! Det gjorde jeg også!

Etter hvert som dagene gikk, ble far min mer og mer utålmodig, og da han pressa ekstra sterkt på, kom sannheten for en dag:

Han var ikke bare skjelvhendt den gamle doktor! Han var glemsk i tillegg. Han hadde iallefall glemt meg og dratt på ferie. Ingen visste hvor han var!

Heldigvis kom han samme ettermiddag, og neste morgen foretok han inngrepet. Det tok ti minutter.

Da jeg endelig kom heim att, føltes det som om jeg hadde vært borte i flere år, og ikke i to uker!

Det var en fredag som i dag, og det ble i sanning ei fin helg. God helg til deg også.

Matoppskriftene til historien finner du her.

Den gamle doktoren gikk av med pensjon like etter, flere år på overtid, og det var nok det beste. Så jeg var kanskje ikke den første, men forhåpentligvis den siste pasienten som ble igjenglemt på sjukehuset på Lillehammer!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA         høst4

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Den glemte pasienten

  1. Lisa sier:

    Haha! Virkeligheten er bedre enn fiksjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s