Korpsdirigent og nesten filmstjerner

lilleborg

Mor vår var korpsdirigent. Når vi kom heim og marsjer eller wienermusikk slo mot oss i gangen, visste vi at mor vår sto midt på stuegolvet og dirigerte.  Var det marsjer, var hun streng og taktfast og streng i slaga, var det wienervalser, dirgerte hun med store, drømmende bevegelser.

emblem

Hun er trønder, og hun har alltid elsket å synge. I tillegg mangla hun en egenskap som de aller fleste i bygda hadde. Hun var ikke sjenert slik som alle de andre. I bygda sang alle på nynorsk, men ikke mor vår. Hun sang alle julesangene på bokmål, og hun hadde ei svært mørk og sterk stemme. En oktav under alle de andre damene lå hun, så du kan trygt si at hun hørtes i gangen rundt treet under den årlige juletrefesten! Til glede for mange, men ikke alltid for oss.

Men dette ble glemt da vi en dag fikk skolekorpsavisen. Midt inne i bladet sto det et bildet av mor vår, og under sto det:

NORGES FØRSTE KVINNELIGE KORPSDIRIGENT!

Under mente journalisten at hun nok også var Skandinavias første av sitt slag.

–Og Skandinavia, sa søster mi,

–det er stort det, det er over halve Europa!

Geografi var ikke hennes sterke side.

Men det var ikke bare mor vår som ble eksponert for det ganske land. En dag kom det et brev i postkassa.

såpe  to hvite hest

Til herr veterinær Jo Aukrust, sto det. Det var fra Lilleborg såpefabrikk. De trengte en dyrlegefamilie med tre barn til sin nye reklamefilm. Om vi ville?

Foreldrene våre kunne ikke tenke seg å bli med i noe slikt, ingen bønn fra vår side var til nytte.

Året etter så vi reklamefilmen med den lykkelige dyrlegefamilien som hadde foreldre som visste bedre enn våre. Det var ikke til å stå ut. Ungene ridde langsmed et tjern på ryggen av en skinnende hvit hest, med foreldrene gående ved siden av.

Faren som på starten av filmen kom heim nedsausa av kumøkk til unger som var fulle av søle og jordbærsyltetøy. Nå var alle rene og pene, og de lo seg inn i solnedgangen mens musikken ljoma mot oss.

Det kunne vært oss, men det var ikke – ikke denne gangen. Foreldra våre så hvor skuffa vi var, og lovte oss at hvis det kom flere slike brev, skulle de takke ja.

Det slapp de, for det kom aldri noe brev fra Lilleborg eller noen annen fabrikk for den sags skyld. Men vi kunne jo iallefall skilte med at vi hadde nesten vært filmstjerner, og det var ikke dårlig det!

taylor3 taylor2 taylor1

Jeg lovte mere gresk denne uka, så her er oppskriftene til historien, hadde ikke fantasi til å finne på korps- og filmstjerne mat, og musikken finner du her!

Jeg legger ut i dag på torsdag istedenfor fredag, for det er bursdagen min, og jeg feirer den her!

God helg!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s