Fremmede land og folk

Jeg husker godt første gangen jeg så en ikke-hvit person. Sjøl om Lom er ei turistbygd, var det dengangen, på sekstitallet, nederlendere som var de mest eksotiske. De kom til gjengjeld i hopetall, sammen med dansker og tyskere, og så slang det en og annen søreuropeer, men de så alle omtrent ut som oss.

Stor var derfor spenninga da det en tidlig formiddag i juli, kom en guttunge fra nabolaget springende mens han skreik:

–Det æ ein neger i Bergomsgarn’

Dette var lenge før ordet neger gikk ut av det norske språk. Halen med unger ble lenger og lenger etter som vi nærma oss Bergomsgarn’, sentrum i Lom.

Alle slags tanker for gjennom hodet mitt mens jeg så for meg hvilke syn som ville møte oss. Hjemme hadde vi ei bok som hette «all verdens land og folk»! Kanskje var det en masaikriger i full mundur? Verdens lengste folk var de, og var kledd i de utroligste farger. Jeg så for meg en slik kriger på godt over 2 meter, som måtte brette seg nesten dobbelt for å komme inn i den grønne og røde bussen til  Ottadalens kommunale Billag.

Eller kanskje ville det være en av verdens minste folk, en pygme, som ville være så kort at han måtte ha hjelp til å komme opp på det nederste trinnet?

–Der æ’n!

Guttungen som leda an toget av unger som kom halsende over brua, pekte mot bussen og passasjerene som skulle til å stige inn.

Han sto aller bakerst, med pengene i handa, klar til å betale. Han stirret forundret på ungeflokken, som hadde bråstoppa og sto med store øyne og så på han.

Jeg vet ikke om hvem som hadde svikta når det gjaldt almenkunnskapsnivået til lederen av flokken vår, om det var hjemmet eller skolen, men uansett, det var definitivt ingen neger som sto foran oss.

I hatt og frakk, med en liten koffert og en paraply, sto det en som etter all sannsynlighet var fra Japan eller Kina eller et land i nærheten!

Han tok et lite skritt mot oss, som for å ta oss.  Hele ungeflokken gispa i kor, tok et felles skritt bakover og holdt pusten på likt.  Unntatt lederen, han hadde innsett sin fadese, og var i fullt firsprang på vei heim over brua.

Plutselig snudde fremmedkaren seg mot bussen,  satte nederste bein ned på trappa og så rett på oss.  Så, brått og fullstendig uventet, hilste han til hatten, akkurat som far min ville gjort, nikka mot oss og smålo for seg selv mens han bukka høflig.

Vi sto musestille og så etter den grønne og rød bussen der den forsvant i retning Otta og ut i den store, fremmede verden med den ukjente mannen. Han satt aller bakerst, og like før bussen for ut av syne, løftet han handa og vinket farvel en siste gang!

Denne fant jeg på youtube. Jeanett Aamodt har laget den, og den er virkelig et lite stykke historie! Bra gjort!

Her er matoppskriftene til dette innlegget, og musikken du kan kose deg med.

Ellers vil jeg informere om at det er kommet noen nye funksjoner på bloggen min, og jeg vil takke Ingrid, dattera mi, for all hjelp! Det er lagt inn både søkefunksjon, det er mailadresse og du kan klikke på boksen for å følge meg og å få beskjed hver gang jeg legger ut et nytt innlegg.  Har du noe på hjertet, enten det er bilder, historier, musikk eller oppskrifter du vil dele, så bare ta kontakt! Og del gjerne bloggen min med vennene dine, enten det er på Facebook eller andre steder.

God helg alle sammen!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s