Førerkort og gamle karer

 

is  is-1

På midten av femtitallet var det langt imellom hver bil. Det var heller ikke så mange som hadde førerkort.  Far min var en av dem.  Han var nesten ferdig dyrlege, og skulle vikariere for dyrlege Godal i Lom, som hadde tenkt seg til hytta si på Sørlandet. Det lei frampå våren, og plutselig hasta det med å få førerkortet i havn. Far min var en svært uerfaren sjåfør, så her var gode råd dyre, eller kanskje ikke..

Godal tok en  telefon til  bilsakkyndige på Lillehammer, og frista med ei flaske dyrlegesprit fra Otta apotek, merka med medisin til dyr.  Og tilslutt, ei overnatting  med halvpensjon på Fossheim Hotell.  Det var det som skulle til!

Dagen kom, og far min starta med å kjøre inn i rekkverket på brua. Etter en heller vinglete og miserabel tur, der den bilsakkyndige satt likbleik og svett i passasjersetet, avslutta han seansa med å beordre far min til å rygge gjennom skoleporten. Far min, på si side, kom på at dette var første gangen han hadde satt noen bil i revers, men kom seg heilskinna gjennom porten. Så var det slutt på lykka, han avslutta med å rygge over og fullstendig knuse lærerens sykkel.

Bilsakkyndige trakk pusten, tørka svetten og sa;

–Det får være nok.

 Så tok han fram et flunkende nytt førerekort, signerte det, rista på hodet og sukka;

–Du får nok tidsnok kjøre mye bil, gutten min.

Det fikk han rett i. Faktisk så skulle han med tida konkurrere med dyrlege Godal om hvem som kom opp de bratteste bakkene på hålkeføre vinterstid.  Med åra var det far min som vant. Og hvert år,  på sommerstid når Godal skulle til Sørlandet, satte de to karene seg ned mens far min tegna opp og forklarte Godal hvordan han skulle komme seg levende gjennom Majorstu-krysset. Dette var før ringveien kom, og Majorstu-krysset, det var det farligste krysset i hele Norge, med Sinsen-krysset på andreplass.

Når vi skulle på ferie, dro vi på campingtur. Vi ungene satt i baksetet og sloss oss gjennom Norge på kryss og tvers. Den eneste gangen vi holdt fred, var når vi var bilsjuke, og det var vi både titt og ofte. Den gangen røkte nesten alle voksne, og også i bilen. Det var ikke vondt ment, det bare var slik.

Resultatet var at vi spydde oss oppover og nedover Dovrefjell, inn og ut av Vestlandske fjorder, ja kort og godt over og gjennom hele sør-Norge og Midt-Norge.

Bak på bilen var det et lite firkanta svart skilt med et hvitt kors på. Det skulle signalisere at dyrlegen kom, slipp han fram.

Det motsatte skjedde. Flere ganger på våre turer rundt om i landet, ble vi stoppa av bønder som hadde dyr med ulike plager. Far min sa ikke nei, til det var han både for snill og beskjeden, men etter at vi hadde mista to vestlandsferjer, tok han skiltet av. Da vart det slutt på masinga!

Far min brukte tre år på å slite ut en bil, distriktet var stort.  Han var ikke av det jålete slaget, og briska seg ikke med nye biler. Tvert om, han ville ikke at noen skulle vite at han skifta til ny bil. Derfor holdt han seg til blåe folkevogner. Han fikk med tiden tilnavnet blå strek. For de som ikke husker hva det var, kan jeg fortelle at det var en svært sterk rulletobakk, røykt av innbarka veteranrøkere med gode gener og sterk helse. Den var nesten like sterk som karva blad, som var tobakken for de aller tøffeste kara!

Tilbake til bilkjøringa! Eller skal vi si mopedkjøring, for om det var få biler, så var det fleire mopeder.

tempo        111654

Gamle tempo-mopeder med gamle menn oppå som hadde gråe rypesekker på ryggen, hvite hjelmer og et stort visir foran nese og munn.

En slik gammel mann hadde vært uheldig og enda mopedturen i grøfta, ramla inn i et gjerde, eller hafeille som vi sier i Lom. Han måtte til fylkessjukehuset på Lillehammer. Røngtenbildet viste opptil flere ribbeinsbrudd etter det ublide møtet med gjerdet. rtg

–Vil du se bildet, spurte doktoren, da han kom på visitt.

–Jau, sa gubben.

Han fikk bildet i hendene, og ga seg til å snu og vende på det. Legen lurte på om han trengte hjelp til å få forklart det han så.

–Nei da, sa mannen.

–E´ ser da hafeilla, men  kæ´ kjære vart det tå mopeden?

En annen eldre kar som vi kjente, var en innbarka ungkar. Han bodde i ei hytte med slette sanitære forhold, og kom til oss for å bade. Vi hadde badekar, og fikk etterhvert kobla en hånddusj til krana. Første gangen han kom for å bade etter at denne var innstallert, kom han springende ut så såpeskummet spratt rundt han.

–Det æ ein orm på badet.

Det var hånddusjen som med fullt trykk dansa oppetter veggen!

Ved samme anledning var han litt stille etter at han hadde bada, han satt og klødde seg og så ikke helt pigg ut.

–Er du ikke riktig frisk? lurt mor mi på.

Nå hadde det seg slik at både  han og vi elsket å bruke badesalt, vi brukte opp halve pakka når vi bada, og denne karen brukte enda mer. Foreldrene våre brukte ikke slikt nymotens tull i det hele tatt, og nå var det slutt på sløseriet, det hadde mor vår bestemt.

–Det va´ någgå rart i badesaltet åt jentein dine i dag, sa karen.

–Det va´ så sterkt.

Ikke til å undres over, han hadde tømt ei halv flaske med ATA skurepulver i badet.

ata images-1 ata

Da far min kom heim, fortalte mor mi om hva som hadde hendt.

–Ikkje te å ondrast over at han var så rau i augon da e´ møtte ´n i svingen, sa far min.

Han likte å erte. Men det angra han på, for istedenfor den vanlige middagshvilen, måtte han dra bort til mannen for å forsikre seg om at det sto til liv.

Det var nok så som så med matlaginga til mannen. Det store badet var julebadet. Han kom i god tid før julekvelden, helst uka før.  Da sto det stekt flesk på menyen, det var det beste han visste. Vi ungene dro fram gitaren og sang flerstemte julesanger og han smilte fra øre til øre mens han nybada og rein til jul, gafla i seg ei heil stekepanne med stekt flesk og flatbrød til.  Det var virkelig julestemning, og veldig gode minner.

Før han gikk, fikk han noen kroner til jul. En femmer og en tier var det, papirpenger som det var dengangen på sekstitallet.

En gang var det kanskje litt trangt om penger for karen. Tre dager etter at han hadde gått fra oss gjennom skogen etter det årlige julebadet, kom det et kort:

dompap

Til dyrlege Jo Aukrust med familie, sto det med store, sjelvende bokstaver.

Da eg gjekk frå dykk sist, mista eg 10 kroner, sto det først. Men så hadde han falt i fristelse, streka over titallet, og satt et tolvtal bak.

God jul, sto det videre, og tilslutt:

Kunne han få refundert summen?

Det fikk han!

God helg!

Her følger matoppskriftene til historien.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

8 svar til Førerkort og gamle karer

  1. Eli Slemdal sier:

    Morrakaffen og Anne-historier. Herlig

  2. Erling Teigum sier:

    Festlege historie om den folkelege dyrlegen Jo Aukrust. Hugsar godt at han tok til som dyrlege
    attåt Godal. Utruleg at han sleit slik med bilkøyringa i starten. Det trur eg var eit fåtall som la merke til.

  3. Elin Tho sier:

    Hei Anne. Fornøyelig lesestoff 😉
    Vi gjekk i same klasse på Dovre ein gong i tida vist e ikkje hugsa feil.;-)

  4. Erland Nyhus sier:

    Han Jo hadde støtt ei god historie når ha kom på besøk,sjølkomponerte sjølsakt

  5. Aud (Falling) Lien sier:

    Heisann Anne. Fornøyelege historier du har her. Skulle vel våre skrivi ei bok um n Jo å historiein ette åm,døm æ d mange tå. Hugsa godt turein oss måtte tå åt åm ner grisen va slakta t jul, Va lettvint å sende ongein over jordet i slik ærend. Ser fram t fleire slike flotte blogge. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s