Små kokker i Mors kjøkken!

Heimkunnskap

Vi ble tidlig interessert i matlaging.  Slekta på farssida var alle matfolk, og Kari, vår heimkunnskapslærer, var også en stor pådriver. I skolekjøkkenet lagde vi alt fra heimlaga smør, grønnsaksupper, kakao og for ikke å nevne alles skrekk; blodpannekaker!

En annen grunn var en særdeles standhaftig selger som for på dørene og solgte ”Den nye kokeboken” med undertittelen  ”vår tids mat”.

Den hadde mat fra Norden i to store bind på 600 sider hver.

Hovedredaktøren var svensk, og bak den danske redaktøren sto det et kors i parentes. Det var alltid ekkelt å se på, for det måtte jo bety at mannen var død. Vi tenkte av og til at han kanskje kunne ha spist seg ihjel av all den gode maten han skrev om. Derfor bladde vi alltid fort over hans navn. Tilslutt sto navnet på den norske redaktøren.

Denne boken hadde kapitler om det meste, alt fra smørbrød og desserter til  partering av dyr.  Den hadde også enkle retter for den uerfarne, og matlaging i hybelkjøkkenet.

Den hadde også et kapittel som het til hverdag og fest. Der lærte vi å brette servietter, og varme tallerkener og andre unødvendige saker som vi ellers ikke fikk bruk for hjemme.

Vi ble kjent med utenlandsk mat i kapittelet ”populære retter fra mange land”.

Jeg husker enda hvor inntrykk det gjorde å lese oppskrift på en indisk oppskrift som het ruti. Den inneholdt ½ kg sammalt mel, hvetemel og lunkent vann. Dette ble stekt til tynne brød. Neste oppskrift fra samme land het ksir. Det var 2 liter melk og 2 spiseskjeer sukker som ble kokt inn til en tykk grøt. Stakkars indere, vi leste til vi fikk tårer i øynene av medlidenhet med dette fattige landet som hadde så få ingredienser i matrettene sine. Så feil kan man ta.

Det beste kapitelet var i bind 2, og het ”desserter og søte sauser”.

Der var det spennende oppskrifter som med vekslende hell ble laget på kjøkkenbenken. De mest minneverdige opplevelsen ble til da vi var alene hjemme og når en ser tilbake, er det bare  flaks at vi ikke utløste en brann!

Vi husker med gru den gangen vi skulle steke mandelsflarn på en smurt plate. Vi visste ikke riktig hvilke plate det var snakk om, men tok det for gitt at det var kokeplaten. Vi la trøstig i vei. Den gangen var det heldigvis voksne tilstede som fikk hivd restene i vasken før det begynte å brenne.

Fullt så heldig var ikke det første forsøket på flambering. Det ble brukt sprit fra fars beholdning, han var dyrlege og hadde 96% i skapet. Flaska var brun og tjukkmaga, utenpå sto det: Medisin til dyr, kun til utvortes bruk! Denne ble blandet med konjakkessens fra samvirkelaget, og du verden som det brant. Igjen havnet  maten i vasken, men denne gangen ble det et synlig merke på kjøkkenbenken. Heldigvis var det også denne gangen voksne tilstede.

Det var det ikke ved en senere anledning. Vi hadde en hel dag for oss selv. Foreldrene våre var på Lillehammer og skulle være borte hele dagen.

Vi startet med å lage rullekake. Den skulle avkjøles på rist. Vi tok et kjøkkenhåndkle og ristet kaken imellom oss. Etter dette ble den umulig å rulle den sammen. Den smakte likevel godt flat med syltetøy og sukker på.

Neste forsøk var Pannekaker II. Vi var så heldige å ha ei tante som hadde hønseri, slik at det var alltid rikelig med egg i kjelleren. Tvillingsøstra mi tredobla like godt oppskriften.   Vi var så glad i å knekke egg og å røre dem sammen til de ble lysegule og blanke.

Hva som skjedde med røra, er uvisst, men den skilte seg. Vi prøvde på alle måter å få den sammen igjen, men det var ingenting som hjalp. Det eneste det resulterte i, var at matskapet ble tømt for ingredienser, og tilslutt ga vi opp.

Så det gikk som det gikk, femten egg rett i do for å si det slik.

egg2 egg egg2

Siste forsøk var knekk. Det skulle både sukker og sirup og mandler og jeg vet ikke hva. Så skulle det koke lenge, og så skulle man foreta den store karamellprøven. Den besto av å dryppe litt av massen i et glass med vann. Den skulle stivne ifølge boka, det var bare det at for oss gjorde den ikke det.

Plutselig hørte vi bilen til  foreldra våre. Her var gode råd dyre. Vi måtte fort som fy skjule våre spor. Knekken gikk samme veien som pannekakerøra, rett i dass!

Der vi ikke besto den store karamellprøven, gjorde doen det.  Knekken stivna momentant, og dassen sprakk. Rørlegger-regninga har vi forlengst fortrengt.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s