Grisen og Jesus

  antonius

Lom er ei bygd i innlandet. I motsetning til de på andre siden av Langfjella, de som bor langs kysten, har ikke det religiøse livet satt sine spor her i samme grad som de gjorde over på Vestlandet.  Det fanst vel knapt et bedehus, og jeg kan ikke huske at det for så mange predikanter i Lom som de vi hørte om i andre bygder.

Far min hadde en gang en dyrlegeassistent som etter å ha vært i Lom, fikk jobb nede på Jæren.  Til jul kom et kort som kort fortalte; det er like langt mellom hver hedning her som det er mellom hver gudelig i Lom!

–Det kan umugleg skade å verra lite bibelsprengd, sa far min. ´N kæin få bruk for slikt før ein minst ana dæ.

Far min var av det praktiske slaget.

Så vi prøvde oss på  søndagsskolen. For det hadde vi, med stjerner i boka og læreren var kona til skolestyreren. Hun var opprinnelig var vestlending og hadde hadde nok en tung jobb, stakkar.  Jeg husker ennå skuffelsen i ansiktet hennes da hun spurte om hvem som hadde bursdag julekvelden, og lille Lars på første benk rakk, som den eneste, ivrig opp hånda;  Julenissen, var svaret.

Jeg hadde lenge gått å fundert over menneskeverdet i forhold til hva dyr var verd. Det var et spørsmål som hadde plaga meg i lengre tid, jeg spekulerte over mangt og mye som barn.  På søndagsskolen fikk jeg svaret. Jesus bor i alles hjerter.  Han gjør ikke forskjell på folk eller fe.

–Så han Jesus bor i grisehjerter også?  lurte jeg på.

Ja, det er klart, Jesus bor også i det minste grisehjerte.  Om det er galte eller purke, stor eller liten gris, Jesus bor i alles hjerter. Søndagsskolelærinna var overbevisende og sterk i trua, samt glad for at noen viste mer enn alminnelig interesse.

Det var det svaret jeg hadde ventet på. Det var nemlig senhøstes, og grisen til naboen skulle slaktes.

Dette var en skrekkblandet fryd som vi deltok i hvert år. Etter dette var vi vegetarianere helt  fram til jul og til juleribba og kjøttkakelukta seiv ut i huset . Da var vi solgt.  Slakteren kom, og grisen måtte bøte med livet.  Vi hadde en lek som vi kalte ”dau gris”. Da la vi oss ned på ryggen og lot tunga henge ut av siden på munnen. Den som ligna mest,vant.  Grisen ble lagt på en benk og skålda med varmt vann slik at busta vart borte. Så ble den delt opp.  Vi venta spent til slakteren og naboen var gått inn for å spise.

Nå var tida inne for å finne Jesus. Vi hadde alliert oss med lange strå, plukka til anledningen. Vi stakk stråa inn i grisehjertet, alle etter tur, og prøvde på alle mulige måter å lure Jesus ut.  Ingenting skjedde,  så vi prøvde oss med et vers av «Kjære Jesus du som sagde».  Men nei, ingen Jesus dukka opp.

Han lot seg ikke lure den karen.

Det var vårt livs første, ordentlig store, skuffelse!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Historier. Bokmerk permalenken.

2 svar til Grisen og Jesus

  1. Tilbaketråkk: BESTEMORS SPEKEPØLSE | Anne Aukrust

  2. Tilbaketråkk: God påske! | Anne Aukrust

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s